Telefon eller kafébord: to måter å gjennomføre intervjuet på

Valget som må tas før du ringer

Når du har fått ja fra en kilde, kommer det neste spørsmålet nesten alltid: skal vi ta dette på telefon, eller skal jeg møte vedkommende? Mange nybegynnere velger det som er enklest for dem selv, og ikke det som passer saken. Det er en forståelig refleks, men den kan koste deg gode sitater.

Jeg har gjennomført hundrevis av intervjuer i lokalpressen, og jeg har gjort begge deler på feil sted. Et langt, personlig intervju om en vanskelig periode i livet fungerer dårlig på en dårlig telefonlinje, mens en rask avklaring om en dato ikke trenger en times reise.

I denne artikkelen sammenligner jeg de to formene på fire punkter: forberedelse, samtalens kvalitet, nøyaktighet i gjengivelsen og kostnaden i tid. Til slutt gir jeg en anbefaling som du kan bruke som utgangspunkt i øvelsene dine.

Telefonintervjuet: raskt, ryddig og begrenset

Telefonen har klare fordeler. Du kan avtale et kort vindu med kilden, du slipper reisetid, og du har notatblokken og skjermen foran deg uten at det virker forstyrrende. For en kilde som er nervøs for å møte en journalist, kan telefonen også oppleves som tryggere, fordi samtalen skjer på hjemmebane.

Svakheten er at du mister alt som ikke blir sagt. Du ser ikke at kilden nøler, ser bort eller tar tak i en gjenstand. Pauser kan bety at personen tenker, eller at linjen har falt ut, og du vet ikke hvilket. Samtalen blir lett kortere og mer faktapreget, og oppfølgingsspørsmålene kommer sjeldnere fordi du ikke får de små signalene som utløser dem.

Telefonen passer best når du trenger konkrete opplysninger, når kilden har lite tid, eller når du følger opp et intervju du allerede har gjort ansikt til ansikt.

• Passer til oppfølging, avklaringer og tall
• Krever tydelig avtale om opptak i starten
• Gi kilden en realistisk tidsramme på forhånd
• Skriv ned tidspunkt for viktige svar underveis

Møtet ansikt til ansikt: tid som gir dybde

Når du sitter overfor kilden, får samtalen en annen rytme. Du ser hvordan personen reagerer på spørsmålene dine, og du kan justere tempoet. Mange forteller mer når de ikke bare snakker til en stemme i øret, og scenene du trenger til en feature, finner du først når du ser rommet, hendene og omgivelsene.

Prisen er tid og planlegging. Du må velge et sted som er stille nok for opptak, og kafeer med kaffemaskin i bakgrunnen ødelegger lydfiler oftere enn du tror. Du må også tåle at kilden kan sette dagsorden, særlig hvis du kommer til personens kontor eller hjem.

Møtet er verdt innsatsen når saken handler om mennesker, opplevelser eller et sted du skal beskrive. Da gir det materiale som ikke lar seg erstatte med flere telefonsamtaler.

• Velg et stille sted og test opptaket først
• Ta med en kort spørsmålsliste, ikke manus
• Notér det du ser, ikke bare det du hører

Nøyaktighet og sitatgodkjenning

Uansett form er målet det samme: å gjengi det kilden faktisk mente, i en form hun eller han kjenner seg igjen i. Her skiller de to metodene seg mindre enn mange tror. Begge krever opptak, og begge krever at du lytter til filen igjen før du skriver, ikke bare stoler på notatene.

Ved telefonintervju er det særlig viktig å si fra om opptak, og å gjenta viktige tall høyt slik at begge har hørt det samme. Ved personlig møte er faren en annen: samtalen blir så hyggelig at du glemmer å presse på de ubehagelige spørsmålene.

Sitatgodkjenning er ikke et krav i norsk presse, men det er en vanlig praksis som skaper tillit. Å sende sitatene til gjennomsyn gir kilden mulighet til å rette misforståelser, men ikke til å skrive om det som ble sagt. Avtal rammene før du sender noe, og hold deg til dem.

Kilden og saken avgjør, ikke bekvemmeligheten

En enkel tommelfingerregel er å spørre hva saken trenger. Trenger du fakta, svar på et avgrenset spørsmål eller en uttalelse til en sak du allerede forstår? Da er telefonen god nok. Trenger du å forstå et menneske, et miljø eller en hendelse? Da bør du møte kilden.

Kildens situasjon teller også. Eldre kilder, folk som sjelden uttaler seg, og personer i vanskelige livssituasjoner trenger ofte ansiktsvendt kontakt for å føle seg ivaretatt. Fagpersoner og talspersoner er vant til telefonen, og de svarer ofte presist og kort.

Vær Varsom-plakaten minner om at pressen skal vise hensyn til dem som er i en sårbar situasjon. I praksis betyr det at valget av intervjuform også er en etisk vurdering, ikke bare en praktisk, og at du bør kunne forklare valget ditt hvis noen spør.

• Fakta og avklaringer: telefon
• Personlige historier og scener: møte
• Sårbare kilder: la kilden velge selv

Anbefaling for deg som er i gang med å lære

Min anbefaling til nybegynnere er å starte med personlig møte når saken tillater det, og å bruke telefonen til oppfølging. Et møte tvinger deg til å forberede deg grundigere, og du lærer raskere å lese kildens reaksjoner. Telefonintervjuet er et effektivt verktøy, men det er lettere å mestre når du først har opplevd hva et godt samtalerom gir.

Øv på begge deler med samme tema. Intervju en medstudent om noe hun kan mye om, først på telefon og så ved bordet, og sammenlign sitatene du ender med. Du vil se at de ikke er like, og forskjellen forteller deg mer enn en teoribok.

Hold alltid det samme minimumet uansett form: avtal opptak, lytt gjennom filen på nytt, og kontroller tall og navn med kilden før publisering.

Telefon og personlig møte er ikke konkurrenter, men to verktøy med ulike styrker. Telefonen gir fart og presisjon i avgrensede spørsmål, mens møtet gir dybde, scener og tillit. Velg ut fra hva saken trenger og hvem kilden er, og ikke ut fra hva som er minst bryderi. Som nybegynner får du mest ut av å starte ansikt til ansikt og la telefonen følge opp, med opptak og nøye gjengivelse i begge tilfeller.