Bak kulissene: slik jobber vi med et intervju fra første kontakt til godkjent

Før noen blir ringt

Et intervju begynner lenge før opptakeren settes på. Jeg starter med å skrive én setning om hva saken handler om, og én setning om hva jeg ikke vet ennå. Den andre er viktigst, for det er den som forteller meg hva jeg skal spørre om. Deretter leser jeg det som allerede finnes om temaet og noterer meg hvilke tall, navn og årstall jeg må få bekreftet av kilden selv.

I kursmodulen Intervjuteknikk gjør deltakerne akkurat dette som første øvelse. De leverer et enkelt forberedelsesark med sakens vinkel, tre mulige kilder og en liste over spørsmål de er usikre på. Arket er ikke et manus. Det er et kart som gjør det lettere å finne tilbake når samtalen tar en uventet retning.

Jeg ber også deltakerne tenke gjennom hvem som kan miste noe på å bli sitert. Det styrer hvor mye tid kilden trenger, og hvor tydelig vi må være om hva samtalen skal brukes til.

• Én setning om sakens vinkel
• Én setning om hva du ikke vet
• Tre mulige kilder, ikke bare den første

Den første henvendelsen

Når jeg tar kontakt, sier jeg hvem jeg er, hva samtalen skal brukes til og omtrent hvor lang tid den tar. Kilden skal aldri måtte gjette. En kort, ærlig e-post eller telefonsamtale gjør at folk møter opp avslappet, og det gir bedre samtaler enn et langt og pent brev.

Jeg er også tydelig på at jeg er instruktør i en opplæringsplattform når det gjelder øvelser. Pressbeatfy er ikke en aktiv avis, og deltakere skal aldri gi seg ut for å skrive for en redaksjon de ikke tilhører. Det er en regel vi øver på like grundig som selve spørsmålene.

Avtal sted og tidspunkt som passer kilden. Et rolig rom gir bedre lyd og bedre svar enn en kafé med kaffemaskin. Spør om kilden ønsker å se spørsmålene på forhånd, og forklar at du ikke lover å holde deg til dem.

Selve samtalen

I samtalen prøver jeg å snakke minst mulig. Det høres enkelt ut, men det er det vanskeligste å lære seg. Stille pauser får folk til å utdype, og oppfølgingsspørsmål som «hva mener du med det?» gir ofte bedre sitater enn de forberedte spørsmålene mine.

Jeg tar opptak når kilden har sagt ja, og skriver likevel korte stikkord underveis. Stikkordene viser hva jeg reagerte på mens jeg satt der, og de hjelper meg å finne de rette stedene i opptaket senere. Opptaket er sikkerhetsnettet, notatene er hukommelsen.

Mot slutten spør jeg alltid om det er noe jeg burde ha spurt om, og hvem andre jeg bør snakke med. Det spørsmålet har gitt meg flere gode kilder enn noe søk.

• La stillheten arbeide
• Følg opp svaret, ikke listen
• Avslutt med «hva glemte jeg å spørre om?»

Fra opptak til tekst

Utskriften er et eget håndverk. Jeg hører gjennom opptaket og markerer passasjer som bærer saken, ikke bare de som høres fine ut. Så skriver jeg ut ordrett det jeg tenker å bruke, og kontrollerer at hvert sitat står i den sammenhengen det ble sagt.

Å rydde i muntlig språk er lov, men bare innenfor grenser. Jeg kan fjerne «eh» og gjentakelser, men jeg endrer aldri meningen, og jeg setter ikke sammen setninger fra ulike deler av samtalen til ett sitat. Tvilen avgjør jeg alltid til kildens fordel.

Deltakerne får en enkel mal der de skriver sitatet, tidspunktet i opptaket og en kolonne for hva som er endret. Malen virker som en liten revisjonslogg, og den gjør det lett å forklare valgene sine i etterkant.

Sitatgodkjenning uten drama

Å la kilden lese sitatene sine er ikke en selvfølge i norsk presse, men det er et valg vi trener på fordi det forteller mye om etterrettelighet. Jeg sender sitatene med litt sammenheng rundt, ikke hele saken, og forklarer hva godkjenningen gjelder: at kilden kjenner seg igjen, ikke at den får skrive om.

Noen ganger vil kilden formulere seg helt annerledes. Da snakker vi sammen. Jeg kan ta hensyn til faktafeil og misforståelser, men jeg bytter ikke ut det som ble sagt med noe mer pent. Her kommer Vær Varsom-plakaten inn som et felles holdepunkt, særlig punktene om å være åpen og om å respektere de som omtales.

Tydelig tidsfrist er viktig. Jeg sier ifra hvor lenge jeg kan vente, og hva som skjer hvis jeg ikke hører noe. Det er enklere å være rolig når begge vet hvordan det skal gå.

• Send sitatene med nok sammenheng
• Forklar hva godkjenningen gjelder
• Avtal en tidsfrist

Hva deltakerne tar med seg

Etter modulen har deltakerne gjennomført ett helt intervju fra forberedelse til ferdig utskrift, med en kort veiledningssamtale underveis. Mange sier at det mest uventede var hvor mye av arbeidet som skjer før og etter selve samtalen.

Dette er et kurs og ikke en jobbgaranti. Vi lover ikke ansettelser eller bestemte resultater, men deltakerne får en arbeidsmåte de kan bruke i studentavisen, på bloggen eller i egne prosjekter. Det er en solid start for deg som vil lære håndverket.

Jeg ser at de som øver jevnt, får mest ut av det. Ett intervju i uken, selv med en venn eller et familiemedlem, slipper tryggheten løs raskere enn ti timer teori.

Et godt intervju er mindre en prestasjon i rommet enn et sett små valg som tas i riktig rekkefølge: forberedelse, tydelig kontakt, lytting, ærlig utskrift og en rolig godkjenning. Hvert ledd kan øves for seg. Begynn med det som føles minst glamorøst, for det er der kvaliteten oftest avgjøres. Når kilden i etterkant kjenner seg trygt behandlet, har du gjort jobben riktig.